| dc.description.abstract | Nye toner i norsk europapolitikk Regjeringen varsler taktskifte for Norges EU-strategi. Det kommer til rett tid og med forfriskende begrunnelser. Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt Regjeringen la forrige uke frem sin nye strategi for EU. Hovedbudskapet er at man søker enda tettere samarbeid med EU. Samarbeidet skal forsterkes der Norge har avtaler med EU. Samtidig har man klare ambisjoner om å utvide samarbeidet til nye områder, spesielt gjelder det nye sider ved utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. Medlemskap i EU er ikke et tema, ei heller er det tale om å si opp noen av de avtalene vi har. På en måte er dette en fortelling om «stø kurs». I praksis har alle norske regjeringer siden 1994 på ulike måter bidratt til at Norge er blitt stadig tettere integrert med EU. Selv om kursen er uendret, er det likevel noen nyvinninger. Viktigst er det kanskje at man gir en ny og forsterket begrunnelse for europapolitikken. Det er etter hvert blitt vanlig å se på EØS-avtalen som en slags nødvendig og tvungen regelbasert tilpasning, der Norge stadig blir dratt mer eller mindre inn i samarbeidet. Gjennom en serie tekniske regler «fra Brussel» sikres nødvendig markedsadgang. Denne hovedfortellingen om avtalen begynner å bli både gammel og slitt. Den vekker heller ikke større entusiasme. Nå understrekes det i stedet at samarbeidet først og fremst er frivillig og ønsket. Norge søker medvirkning og tilknytning til EU, ikke fordi man må, men fordi det er i tråd med nasjonale politiske målsettinger og interesser. Les også: Mer inne enn ute Det er heller ikke bare snakk om å sikre markedsadgang. Samarbeidet er viktig for å ivareta norske interesser knyttet til sikkerhet, forsvar og beskyttelse av sentrale norske verdier som demokrati og rettsstat, og ikke minst for å sikre omstilling og innovasjon i norsk økonomi, herunder klima, miljø og et godt og ordnet arbeidsliv. Kort fortalt: I stedet for å fremstille tilknytningen til EU som et mål i seg selv, ser man altså samarbeidet som et avgjørende virkemiddel for å utvikle Norge. Det er også klare offensive anslag. På flere områder ser man at Norge i større grad kan være en strategisk partner og deltager, og at man her hjemme ikke er dømt til å være en passiv tilskuer til Europa. Sånn sett anlegger regjeringen klare ambisjoner om å bidra i det større europeiske ordskiftet. | |
